Historikk

Ombudsmannsnemnda holdt sitt første møte 24. september 1952. Ombudsmannen hadde da vært i virksomhet siden 1. juli samme år.

OMBUDSMANNSNEMNDA HOLDT SITT FØRSTE MØTE 24. SEPTEMBER 1952. OMBUDSMANNEN HADDE DA VÆRT I VIRKSOMHET SIDEN 1. JULI SAMME ÅR. 

I alle dokumenter som angår saken, sies det at Stortinget enstemmig opprettet en ombudsmannsordning for Forsvaret uten langvarige drøftinger forut for vedtaket. Det er i og for seg korrekt, men spørsmalet hadde dog vært reist noen ganger tidligere, og det ser ut til at det var Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) som reiste saken første gang. Med bakgrunn i perioden fra midten av 193ø-årene og krigstiden hadde AUF fundamentalt endret sitt syn på militærtjeneste fra å være nektende til å si ja til verneplikt, og foreslo en slik ordning både i sine egne – og overfor Arbeiderpartiets organer. Man var også kjent med den svenske ordningen med en Militieombudsmann og Justisieombudsmann, som de norske myndigheter og de norske polititroppene i Sverige hadde stiftet bekjentskap med under krigen. Ikke minst må ombudsmannsinstituttet ses i sammenheng med den alminnelige samfunnsutvikling i vårt eget land; i kryssilden mellom de krav de utskrevne mannskapene måtte ha til bedrede tjenesteforhold, og den lange førstegangstjeneste som samfunnet fordret av dem.

Da et enstemmig Storting i april1952 vedtok å etablere en ombudsmannsordning for personell i Forsvaret; befal og menige, var dette en dristig nyordning. Ombudsmannen for Forsvaret var den første ombudsmannsinstitusjon her tillands, og skulle komme til å danne skole både for norsk offentlig forvaltning og tildels for tilsvarende ordninger i andre land. Et enkelt søk med begrepet “ombudsman” eller “ombudsmann” på internett vil eksempelvis gi langt over 8øø.øøø treff. Av de få norske ord, og for den saks skyld norske ordninger, som er blitt internasjonale, har “ombudsmann” nådd ut til alle verdenshjørner. Det være seg i offentlig forvaltning i Argentina, pasientombud i Tyskland eller New Zealand, eller eksempelvis “command ombudsman” ombord på amerikanske hangarskip. Selv om det er en heller liten del av de mange verdens ombudsmannsordninger som velger den norske 1øsningen direkte under parlamentarisk kontroll, er det allikevel ikke for sterkt å hevde at begrepet “Ombudsmann” er blitt en norsk eksportartikkel. Det som skjedde i merkeåret 1952 er med andre ord blitt god norsk og internasjonal merkevare. Selv om Norge selv i sin tid lånte begrepene fra nabolandet.

I 1952 var det flere blant yrkesbefalet som stilte seg svært skeptisk til ordningen. Det var bare syv år siden Den annen verdenskrig og tysk okkupasjon av Norge var over. Erfaringene fra krigens dager, ikke minst lydighetskravet, gjorde nok at mange offiserer hadde en oppriktig frykt for at autoritet og effektivitet ville opphøre innen det militære forsvar. Noen stor opposisjon mot ordningen ble det allikevel ikke, til det var støtten fra forsvarsminister Jens Christian Hauge (og senere statsråder), de tre forsvarsgreners ledelse og militære sjefer ellers altfor massiv. Ombudmannens aktive informasjon mot avdelinger, tillitsmenn og befal bidro også til i sterk grad å gjøre ordningen forståelig. Men det skulle ta flere år før tillitsmannsordning og ombudsmannsordning ikke alene hadde almen aksept blant alt befal, men også var ansett som en av grunnvollene i det norske vernepliktsforsvaret. Begrunnelsen for å innføre en ombudsmannsordning for militært personell var å gi personellet en sterkere følelse av rettssikkerhet samt et ønske om å videreutvikle tillitsmannsordningen som man på det tidspunkt bare hadde på det lokale plan. Ombudsmannen skulle være en instans lokale utvalg kunne henvende seg direkte til uten å gå tjenestevei og som kunne fremme en sak for sentrale myndigheter når saken ikke lot seg løse lokalt. Det ble også lagt vekt på at ombudsmannen ved den kontroll han skulle føre med forvaltningens myndighetsutøvelse, vesentlig gjennom klagesakene, ville bidra til å sikre at regelverket i Forsvaret fullt ut ble overholdt. I Forsvarsdepartementets fremlegg for Stortinget i 1952 ble det understreket at Ombudsmannen i første rekke måtte ta seg av unge mannskaper som var inne til førstegangstjeneste og som hadde liten eller ingen kjennskap til offentlig administrasjon og forvaltning. For dem mente man det ville være en særlig betryggelse og hjelp at de kunne fremføre sine klager ad direkte vei når de mente seg urimelig eller vilkårlig behandlet av myndighetene. På samme måte som dette skapte rettsvern mot vilkårlighet under førstegangstjenesten, skapte ombudsmannsordningen også trygghet for det enkelte befal. Det er dog en forskjell i klageretten idet mannskaper kan bringe en sak direkte inn for Ombudsmannen på alle trinn i saksbehandlingen, mens ansatte (militært og sivilt) først må gå tjenestevei med sin sak før Ombudsmannen kan bringes inn i bildet. (Sivile i Forsvaret hører under Ombudsmannen for Forsvaret i saker som reiser eller har tilknytning til tjenesteforhold som er spesielt for Forsvaret).

En gjennomgang av individuelle saker gjennom 50 år forteller i stor grad om en instans som utviser et selvstendig skjønn, går i dybden i den enkelte sak, og som i betydelig grad har opptrådt som en megler. Ombudsmannen skal på den ene side forsøke å dempe klagerens bitterhet ved å påvise eventuelle uriktige forestillinger om urettferdig behandling, og gjennom forhandlinger forsøke å få kompetent myndighet til å ta seg av saken eller ta den opp til fornyet vurdering. Ombudsmannen er for øvrig ikke bundet av å følge tjenestevei. Han henvender seg til hvilken som helst myndighet innen Forsvaret, eventuelt også til departementet for å få en sak 1øst eller ordnet. I de tilfeller Ombudsmannen er kommet til at det foreligger en uriktig avgjørelse, enten at avgjørelsen anses å være i strid med bestemmelser/praksis eller avgjørelsen anses som åpenbart eller klart urimelig, har Ombudsmannen i regelen fått utvirket at avgjørelsen blir endret. Statistisk sett har en økende prosentandel av tidligere avgjørelser blitt endret etter at Ombudsmannen har vært inne i saken; fra ca 25 prosent i 1982 til 40 prosent i 2001. Statistikken viser også at antallet klagesaker endrer seg over tid, med en klart fallende tendens de siste arene. Det er også verdt å merke seg at en rekke henvendelser til Ombudsmannens kontor aldri kommer så langt at de blir klagesaker. Dette dreier seg om klagere som gjennom sin henvendelse får svar på de spørsmål de måtte lure på, og Ombudsmannen sparer sånn sett Forsvaret for en god del bry og arbeid. Ombudsmannen og Ombudsmannsnemnda har åpenbart hatt en særlig betydning for en forholdsvis rask og positiv utvikling av militære leire og militært kosthold. Nemndas befaringer, som om ikke i form og formelt, så i innhold og reelt, er inspeksjoner, har bidratt sterkt til bedrede forhold for de vernepliktige som for befalet. Som stortingsoppnevnte har nemndas medlemmer hatt et syn på boforhold, kost og velferd som har vært langt mer korresponderende med det sivile samfunn enn hva mangt et befal har hatt. De innberetninger som er gjort, har hatt en direkte effekt overfor Forsvaret, og overfor Stortinget gjennom bevilgninger til modernisering og nybygg.

Siden en ombudsmannsordning i Forsvaret ville være noe nytt og uprøvet i norsk statsadministrasjon, mente Stortinget at Ombudsmannen burde ha et råd eller en nemnd som et støtteorgan og som han kunne forelegge saker av prinsipiell betydning eller av almen karakter. Dette er begrunnelsen for at institusjonen ble organisert som en nemnd, ombudsmannsnemnd, med Ombudsmannen som formann. Ombudsmannen er den eneste i nemnda som har dette verv som hovedstilling, mens de øvrige medlemmer har vervet som bistilling. Ombudsmannen og de øvrige medlemmer av nemnda velges for en 4-årsperiode som faller sammen med Stortingets valgperiode. Etter et stortingsvalg vil det måtte foretas nytt valg av såvel Ombudsmannen som av de øvrige nemndsmedlemmer. Ombudsmannen (nemnda) er uavhengig av forvaltningen idet det bare er Stortinget selv som kan gi direktiver om hvordan virksomheten skal drives. Ombudsmannen (nemnda) inntar en nøytral stilling i forhold til de parter som tar opp en sak med ham. Ombudsmannen er således uten partsbinding og skal vurdere en sak like objektivt som en dommer i en rettssak. Ombudsmannen (nemnda) har ingen avgjørelsesmyndighet og kan følgelig ikke gi noe pålegg som binder partene. Ombudsmannen skal ta standpunkt til, kan si sin mening og øve kritikk som det skal tas hensyn til. Ombudsmannen (nemnda) kan kreve alle opplysninger og dokumenter hos alle instanser i Forsvaret med den reservasjon at han ikke kan kreve utlevert dokumenter eller opplysninger som av sikkerhetsmessige grunner må beskyttes.

Arbeidet

  1. Klagesakene utgjør hovedtyngden av Ombudsmannens virksomhet. Alt personell i Forsvaret kan henvende seg til Ombudsmannen.
  2. Saker som tas opp av lokale tillitsmannsutvalg. Ombudsmannen fører kontroll med at tillitsmannsordningen fungerer på alle plan i Forsvaret. Han fører statistikk over tillitsmannsmøter og gjennomgår referater fra tillitsmannsmøter. Ombudsmannen deltar og underviser på TMO-kurs ved alle Forsvarets avdelinger.
  3. Ombudsmannen fungerer som rådgiver for myndighetene spesielt i saker som gjelder vernepliktige mannskaper. Han har også en rådgiverfunksjon i forhold til mannskapene. Man kan således kontakte Ombudsmannen om et spørsmål man er opptatt av vedrørende tjenesten uten at det samtidig fremføres noen klage.
  4. Ombudsmannen kan på eget initiativ ta opp saker om han finner grunn til det. Herunder også ta initiativ til å få belyst eller behandlet saker som kan bidra til å effektivisere Forsvaret.
  5. Ombudsmannen leder ombudsmannsnemndas møter og foretar befaringer.

 

Det er ingen formelle krav for henvendelse til Ombudsmannen. En sak kan tas opp skriftlig, muntlig over telefon eller ved kontorbesøk. De fleste saker tas opp skriftlig, gjerne etter at det først har vært en telefonhenvendelse om saken. Det er ingen tidsfrist for henvendelse til Ombudsmannen. En sak kan dermed også tas opp etter dimittering. Det kan f.eks. være økonomiske forhold som ikke er blitt klarlagt i 1øpet av tjenestetiden.

En sak må kunne forelegges Ombudsmannen så lenge den har noen praktisk betydning eller interesse. Hvis det er andre enn den vernepliktige som henvender seg til Ombudsmannen, f.eks. den vernepliktiges familie i forbindelse med søknad om velferdspermisjon, eller det er en arbeidsgiver som har fått innkalt en av sine arbeidstakere til repetisjonsøvelse og ønsker utsettelse, vil den vernepliktige bli kontaktet for å bringe på det rene om han ønsker Ombudsmannens bistand. Det er verdt å merke seg at anonyme henvendelser behandles ikke. Derimot er den enkelte det gjelder anonymisert utad, slik at enhver henvendelse har betryggende garanti for at vedkommendes navn ikke blir gjort kjent.

I hvor stor grad Ombudsmannen har vært normgivende for Forsvaret, er vrient å ansla. Ved å være Stortingets organ har han uansett gjort dypdykk inn i Forsvarets mangslungne virksomhet, og uten tvil tildels vært i forkant av, og vært en del av utviklingen i Forsvaret og for Forsvarets personell. For de mange enkeltpersoner som har fått hjelp, har Ombudsmannens bidrag nok vært formidabelt. En del personsaker hadde neppe kunnet finne tilsvarende løsninger uten at vedkommende befal, sivilt ansatt eller menig hadde gått til rettssak.